Her sitter jeg nå og ser utover havet, og det er så jeg nesten trenger å klype meg i hånden. Igjen! Jeg har gjort det ganske mye de siste årene, fordi at drømmen jeg hadde og som jeg hadde glemt og kastet vekk som umulig.. den er nå livet mitt!! Jeg lever i min drøm! Hvordan er det mulig?
Jeg har alltid hatt nær kontakt med det vi ikke kan se. Det har alltid vært opplevelser, følelser, stemninger og hendelser som har skjedd rundt meg som NÅ viser meg at jeg alltid har vært nær universet. Nær mine hjelpere. Jeg bare glemte det en periode. Eller jeg valgte å glemme det. Fordi det var det enkleste. Fordi det livet jeg levde krevde så mye av meg. Av hele meg. Utvendig hadde jeg drømmen. Innvendig levde jeg i marerittet.
Jeg var ikke meg selv i nesten to tiår, og jeg kjenner på en sorg når jeg nå sitter og skriver dette. Fordi jeg kjenner at det var så sant. Her jeg sitter nå, så var den personen jeg var i 20- og 30-årene en helt annen. En helt annen kvinne - et helt annet menneske som levde i en helt annen verden!! Og som hun strevde. SOM hun strevde med å holde alt i orden på utsiden. Det var så utrolig viktig at ingen skulle få vite, for hun kunne ikke starte på en diskusjon om å forlate. Da kunne alt skje! Da ville hun miste alt, inkludert barna. Det var noe hun visste dypt der inne, i tillegg til at det ble påminnet henne hver eneste dag. Hver eneste kveld. Hver eneste natt. Og dette levde hun i. I 25 år.
Her sitter jeg og ser utover havet. Middelhavet. På Sicilia. For noen få år siden så hadde jeg aldri vært i Italia. Sicilia hadde jeg bare hørt om gjennom Gudfaren-filmene og The Cake Boss på TV. Jeg levde et liv der en annen kontrollerte min tid, mine følelser og mine tanker. Det var en verden der trusler ble kastet fram om jeg kom hjem en halvtime senere enn jeg hadde sagt, eller om jeg ikke hadde gjort det jeg fikk beskjed om. En verden der jeg ble opphøyet utenfor hjemmet, og brutt ned innenfor. Et slikt liv gjør nettopp det. Bryter deg ned til du bare eksisterer og der viljen legges i dvale.
Drømmene, derimot, lå der og ble tatt fram når det var mulig. Dissosiasjon har jeg i ettertid forstått at det var mange av gangene. En virkelighetsflukt der min indre kjærlighetskriger, min sjel, minnet meg på livet som egentlig var ment for meg. Så mange ganger jeg drømte meg bort og kjente dypt inne i meg at dette ikke var mitt liv, og samtidig kjente på en tomhet og en fortapthet fordi jeg visste at dette var umulig. Jeg ville aldri komme meg bort fra dette livet jeg tross alt selv hadde valgt...
Kjære, vakre, fine, flotte Elisabeth fra mitt tidligere liv! Nå lever drømmen din!! Nå sitter du her i ditt drømmeliv og er FRI!!! Fri til å gjøre akkurat hva du vil! FRI til å skrive, bestemme hva, hvordan og med hvem. FRI til å være deg! FRI til å LEVE LIVET AKKURAT SLIK DU VIL DET!!
Nå sitter jeg her og skriver boken din. Endelig! Boken din og boken min. Det vil bli boken om hvordan du gikk over broen fra ditt gamle liv til ditt nye liv. Livet du og jeg lever nå! Livet du alltid fortjente, og alltid var på vei til - selv når du pakket det bort og gjemte det vekk slik at du glemte det. Det eksisterte videre likevel, og nå er det her!! Nå er du her, og nå er jeg her!!
Gamle og nye meg. Livet før og nå. Samme hva man velger å kalle det - det er mulig! Det skjer virkelig. DETTE skjer virkelig! Drømmer blir virkelige!!
