25. november. Den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Det er et langt navn på dagen idag, og den inneholder så mye. Mye informasjon i disse ordene. Mange historier. Historier fra hele verden. Visste du at hver tredje kvinne i løpet av livet sitt kommer til å oppleve vold? (Kilde FN) Jeg trodde aldri jeg ville bli en av de da jeg vokste opp med trygge, varme foreldre. Men her sitter jeg. 52 år gammel, og opplevde ikke bare en dag, en uke, en måned eller ett år med vold. Jeg opplevde 25 år med vold. Psykisk, emosjonell og seksuell. Uten at jeg var klar over det selv.
Hvordan er det mulig? Skjedde det virkelig? Kanskje jeg bare tror det? Tro meg! Jeg har stilt meg selv alle disse spørsmålene så mange ganger. Det tok to år etter at jeg gikk før jeg fullt og helt forsto hva jeg hadde vært utsatt for. At jeg var blitt brukt. At jeg hadde mistet meg selv. At han jeg trodde var mannen i mitt liv, hadde skapt en familie med og trodde elsket meg - hadde gjort meg så vondt at jeg til slutt ikke var tilstede i mitt eget liv fordi jeg levde utenfor meg selv. Jeg var ikke meg.
Det gjør fortsatt vondt å skrive disse ordene. Vondt å tenke tilbake på den tiden da jeg trodde jeg måtte leve livet jeg levde. Da jeg trodde at “man må høste det man sår” og “ligge i redet man har laget”. Jeg trodde jeg måtte ta meg sammen og leve det livet jeg hadde sagt til alle var det jeg ønsket - men som var så langt unna sannheten om hva jeg ønsket meg at det tømte meg. For energi, for egenkjærlighet, selvfølelse og for livsglede. Livskraft. Det tok fra meg drømmene mine og etterlot meg med kun mareritt og selvmordsplanlegging. I så veldig mange år. Uavbrutt.
33 år. Så lenge er det siden FØR dette marerittet startet. 8 år. Så lenge er det straks siden jeg kom meg ut. Det er mange år imellom. Jeg skriver mareritt. Jeg skriver at jeg ikke levde. Samtidig så har jeg også mange gode minner. Mange fine og koselige øyeblikk å se tilbake på. Øyeblikk som nå - idag - endelig - gjør at jeg kan smile og kjenne på varmen i hjertet. Det var så mange år jeg ikke klarte det. Så mange år da jeg skjøv bort disse minnene. Det var så vondt. FOR vondt å tenke tilbake på disse fine og gode dagene og kveldene. Helgefrokostene, tacofredagene, late julemorgener og deilige ferier. På mange måter har disse minnene tatt lengre tid å bearbeide enn de vonde og ufattelige minnene. Fordi jeg kunne ikke forstå det. Enda mindre enn det ufattelige.
Hvordan kunne mitt liv være så fint og så grusomt på samme tid? Hvordan kunne vi kose oss med familiefrokost og koselig familiefilm før natten kom og jeg ble misbrukt i senga mens jeg sov? Hvordan kunne vi reise på superkoselig familieferietur mens jeg ble instruert til å dra opp skjørtet i forsetet da barna sov i baksetet og landskapet føk forbi bilvinduene?
Hvordan kunne jeg la dette skje med meg? Å finne svaret på dette har på mange måter vært min reise disse siste årene, og jeg tror at jeg aldri vil få svar på dette 100 %. Men jeg har slått meg til ro med det. Jeg har slått meg til ro med at selv han som gjorde meg så vondt ikke helt vet grunnen. Grunnen for sine handlinger. Grunnen for at det ble meg som var hans offer.
Så, jeg har valgt å tilgi. Jeg velger å tilgi. Jeg velger å være takknemlig for mitt ikke-dømmende menneskesyn som har gjort at jeg har en urokkelig tro på at hvert menneske her på jorden er født perfekt. Hvert menneske er født med følelser. Med empati. Også det mennesket som gjorde meg så vondt. Så jeg velger å tilgi også han. For jeg har tro på at det som ble gjort mot meg ikke ble gjort for at jeg skulle ha det vondt - men for at han skulle slippe å kjenne på smerten han bar. Den smerten som noen plasserte der før min tid. Jeg velger å tro på det.
Derfor velger jeg å dele min historie. Om og om igjen. For å vise at vi er mange. Hver tredje kvinne. Hver tredje jente. Jeg deler for å få deg til å åpne øynene og se. Åpne deg opp og SE. Å komme ut av voldelige forhold er som å komme ut av en sekt. Energien er oppbrukt. Livsgleden er et vagt minne. Selvfølelsen likeså. Da trenger vi deg! Vi trenger å bli sett, hørt, møtt og forstått!!
Vi trenger å finne tilbake til hvem vi selv er. Slik at statistikken går nedover. Slik at barna som fødes møtes som de perfekte og empatiske menneskene de er - HELE LIVET!!
Derfor deler jeg.
Elisabeth Jane Cannon, EQ-terapeut & kjærlighetskriger
VOLO EQ-terapi & veiledning www.livetsbolger.no
