Fortsatt vil jeg være her et par uker til, med bare en liten endring - jeg får nemlig endelig besøk av en av mine døtre denne uken. I skrivende stund sitter hun og samboer på flyet til Roma og Italia for aller første gang, og om to dager lander de her på Sicilia. I 10 dager vil vi kose oss sammen, og jeg kan endelig vise de mitt Sicilia, familien jeg hjertevarmt har blitt ønsket velkommen inn i og ikke minst de herlige vennene og venninnene jeg har fått her i mitt nye liv. Jeg kjenner at det bruser gjennom kroppen når jeg skriver dette, fordi dette har vært så etterlengtet i flere år. Det er ikke bare jeg som har vært gjennom en helt vanvittig livsendring de siste årene. Mine døtres verden har også blitt snudd helt opp-ned, og derfor er jeg så takknemlig for at jeg endelig får vise de -fysisk, og ikke bare online- livet jeg lever her på Sicilia.
Som hver morgen i alle disse siste ukene, så sitter jeg også idag på verandaen og ser utover havet. Leiligheten jeg har leid denne siste måneden ligger rett på stranda, og ja - det er like magisk som det høres ut! Jeg ønsket å ha havet nær både når jeg våknet og når jeg la meg. Det er virkelig helt magisk å å sitte her og se utover bølgene. Og jeg kan ikke la være å tenke på at havet virkelig er som livet.
Da jeg kom hit for to uker siden, var havet helt rolig. Som en liten innsjø - ja, nesten så stille som tjernet i skogen. Det var asurblått med kun noen få krusninger der det skylte inn mot stranden. Stille bølgesus.
Så for noen dager siden startet en voldsom vind, og havet endret seg. Voldsomme bølger med så høy lyd at vi trengte å lukke døren for å kunne høre tv´n eller få sove om natten. Havet skiftet farge til en skitten brunfarge, og det virvlet opp mer og mer mørkt fra bunnen. Slam, sand, steiner, kvister, grener, plast.. Alt ble fanget opp av bølgene og skylt mot land. Akkurat som om at havet hadde bestemt seg for å ta en skikkelig opprenskning. Kvitte seg med alt det ikke ville ha lenger - alt som ikke hørte hjemme der eller trengtes å skiftes ut. For igjen å bli klart og rent - gjennomsiktig og ærlig.
De siste dagene har jeg observert hvordan havet roer seg mer og mer dag for dag. Fargen har blitt klarere og klarere, og her jeg sitter idag er den klare asurblå fargen nesten tilbake igjen.
Igår, søndag, fylte stranden seg opp selv om vinden blåste så parasollene flagret. Jeg observerte flere som tok seg en tur ut i havet selv om bølgene var mange og urolige. Det var interessant å se hvilke ulike måter disse tok kontakt med havet på - og jeg kjente at parallellen til livet ble veldig tydelig.
Noen løp uti - kastet seg uti bølgene og dukket under uten å nøle. Andre gikk uti skritt for skritt mens de hevet skuldrene og varsomt lette etter steder der de kunne sette føttene. De to siste gruppene delte seg inn i de som vandret rolig langs havbrusningene alene eller med andre. Felles for de fleste her - og noe som slår meg gang på gang - var tryggheten de følte med å gå i front i bikini forbi alle som lå på stranda - med den kroppen de har, mager herlig dissende - noen bleke, andre bronsebrune - men hver og en rak i ryggen samtidig som du kunne føle hvor avslappet og deilig de hadde det. Det er sjelden du ser noen dekke seg til med sarong, lang skjorte eller lignende her på Sicilia. Jeg synes det er helt magisk, og øver meg hver eneste dag gjennom sommeren på å koble ut hodet og bare gjøre. Bare være.
Den siste gruppen holdt seg på stranda - mange under skyggen av parasollene. Hit, men ikke lenger, tenkte de kanskje. Når havet har vært på sitt mest urolige, så er det flest av de.
Ser du parallellen med livet? Hvordan er det med deg når du kjenner at motvinden kommer susende, og uroen sprer seg i kroppen? Jeg vet at når det skjer med meg, så kunne jeg tidligere la meg rive med. La energien min bli sugd opp og gi opp. Legge meg i sengen, trekke dyna over hodet og vente på at det går over. Det kan jeg fortsatt gjøre, fordi jeg vet at i slike tilfeller så trenger kroppen min hvile. Samtidig er det stor forskjell på før og nå, fordi nå er jeg tilstede i øyeblikket. Hodet mitt fungerer fortsatt selv om jeg legger meg ned og kobler av kroppen litt. Hos meg fungerer det slik: Jeg kobler av kroppen - kobler på hodet - så kobler jeg kroppen på igjen. Ved å snu mitt mindset til at jeg nå ser på all motvind (ja, helt sant) som en gavepakke, så er det det hodet mitt har fokus på der jeg ligger. Tidligere ville jeg så lett - så lett - ha gått inn i offerrollen. Ligget der, også i angstanfall, i flere timer.
Det å se på mine problemer som utfordringer jeg møter, og at disse utfordringene kommer inn i livet mitt av en grunn, har endret hele mitt mønster i forhold til hva som skjer når bølgene i mitt liv er så høye og voldsomme at alt virvler til overflaten. Igjen. Jeg opplever at for hver gang jeg finner gavepakken - hver gang jeg finner ut hva dette handler om - hvor denne motvinden kom fra og hva som skaper bølgene - så skylles det jeg ikke trenger lettere og lettere opp på stranden. Og det blir lettere og lettere for meg å plukke det opp, studere det og bestemme hvilken søppelkasse jeg vil kaste det i. Undring - bearbeiding - plassering. Om igjen og om igjen. Akkurat som havet aldri bare vil være rolig og harmonisk, så er det akkurat det samme med livet. Jeg vil alltid være i en prosess. I utvikling. Forskjellen er bare at jeg nå har verktøyene som hjelper meg til å komme videre slik at det blir aller mest av de klare, asurblå, rene og harmoniske dagene.
Hvordan er det med deg? Ser du også sammenhengen mellom havet og livet? - og dissse menneskene på stranden, hvem av disse er deg akkurat nå? Del gjerne i kommentarfeltet, eller send meg en DM 🍃
